Utdrag fra Vilmarks-liv av Fridtjof Nansen. 

Kapittel 2 - Haraldset'n

Fridtjof Nansen til venstre i bildet og Ola Haraldset'n pÄ hans venstre side

September 1898. 

«Edelsteinen blir ikke blank uten Ä gnis, heller ikke mannen fullkommen uten prÞvelser.» SÄ sier en innskrift i Kinesernes tempel for evigvarende harmoni; men da mÄ jeg sannelig vÊre kommet fullkommenheten nÊr, for aldri har vel noen mann hatt sÄ mange prÞvelser som jeg hadde for Ä komme av sted pÄ denne turen. Jeg skulle opp til fjells for Ä se pÄ nye jakt-felter. 
FÞrst strevde jeg halve dagen med Ä rigge meg til, og sÄ glemte jeg skyssen inn til jernbane-stasjonen i byen, og mÄtte sende jenta nattes tider til landhandleren for Ä fÄ en hest. 

Endelig kom jeg av sted om morgenen. Erik Werenskiold og Moltke Moe skulle slĂ„ fĂžlge et stykke oppover. Vi tok fĂžrst toget til KrĂžderen. Men sĂ„ hadde jeg glemt hunde-kjeksen, og hjemme hos meg mĂ„tte de telefonere til Drammen for Ă„ fĂ„ en sekk brakt til toget, nĂ„r vi kom dit. — OgsĂ„ det kom i orden. 

SĂ„ var det pĂ„ nĂŠreste nippen at dampbĂ„ten gikk fra oss ved KrĂžderen stasjon, mens vi holdt pĂ„ med noe a'ent. SĂ„ hadde den ene kofferten med all fjell-nisten min gĂ„tt i rann ved Olberg, og jeg drev og telefonerte i flere timer pĂ„ Gulsvik brygge uten Ă„ fĂ„ greie pĂ„ det, og satte hele jernbane-vesenet i bevegelse. Imens satt den snille Moltke Moe ved veien med en kasse som bord, og skrev pĂ„ et innlegg han hadde lovet en mann, men ikke fĂ„tt ferdig fĂžr han reiste — nĂ„ mĂ„tte det gjĂžres. 

Endelig ogsÄ det i orden, og vi dro opp gjennom Hallingdal. Men sÄ kjÞrte jeg over min fugle-hunn Laila, hun skrek noe ganske forferdelig, sÄ jeg tenkte at nÄ var da den jakt-turen Þdelagt; men ikke noe ben var brukket. Jeg tok henne opp i kjerra, snart var hun like god igjen. SÄ mÞtte vi flere store ku-drifter, og den andre hunden, Jompa, en liten «waterspaniel», tok til skogs. Vi mÄtte holde stor jakt pÄ den, til vi langt om lenge fikk fanget den inn igjen. Den var rent vettskremt av sÄ mange kuer pÄ én gang, som den aldri hadde sett. 

Endelig nÄdde vi Avestrud om kvelden; men her oppdaget Moltke, at han mÄtte skrive andragende til stortinget om stipendium til L., for Ä fÄ det av sted med fÞrste posten. SÄ likt ham! Alltid og alt for andre, ingenting for seg selv. Sliten etter den lange uvante dagen og reisen, og likevel uslitelig i sin godhet for andre, satt han og skrev til klokka halv ett om natten, mens en mann sto utenfor og ventet, for Ä gÄ med brevet sÞrover til post-Äpneren pÄ Vik. Men sÄ var det ogsÄ slik som ingen annen kan skrive det. 

Neste dagen (7. september), 
kom vi til Nes, og om kvelden kom kofferten med ekstra-skyss sendt av jernbanen. PĂ„ Nes lĂ„ en skotte, Sir James F., med lady, for Ă„ fiske i Sevre-fossen. Han fant det noe ubekvemt Ă„ mĂ„tte kjĂžre hver dag den lange veien der ned. Han hadde vĂŠrt der siden 4. juli, og skulle holde pĂ„ med det til 26. september. — Om ettermiddagen var han og ladyen ute og rodde pĂ„ elva ved Nes, men fikk ikke nappet. — Ladyen beklaget seg meget over at hun ikke kunne vade og fiske, men hun vĂ„gde ikke Ă„ gĂ„ i knebukser, sa hun, for ikke Ă„ shocke bĂžnnene. Hun og Sir James ble meget lettet, da jeg forsikret at bĂžnnene ville greie det, selv om hun skulle begĂ„ den uhĂžrte uanstendighet Ă„ gĂ„ i bukser. 

VÄr hotell-vert pÄ Nes var en beleven mann, som uttrykte seg sirlig. Min hunn Jompa var kongservastiv, mente han, som holdt seg til damene, og ikke ville ha noe med de andre hann-hunner Ä gjÞre. Hvorfor det var sÊrlig konservativt fikk vi ikke forklaring pÄ. Ellers fortalte han ogsÄ om hvordan han kunne fÞre sine gjester bak lyset. Han hadde noe simpel rÞdvin som han tok to kroner flasken for, og den var lovlig sur. Noen engelskmenn hadde grint, og spurt om han ikke hadde noe dyrere. Jo, han i kjelleren og fant noen flasker av samme slaget, men som var stÞvete og skitne. Dem bar han varsomt inn og sa de kostet fire kroner flasken. Da smakte vinen godt, pÄsto han, sÄ det var nÄ mest innbilning det med de fine vinene. 

Fredag morgen (9. september),
kom verste prÞvelsen; da var det farvell til Erik Werenskiold og Moltke Moe, som mÄtte tilbake igjen, mens jeg dro videre, og vestover inn i fjellet med klÞv-hester. I Rukkedalen var jeg innom Ola Haraldset'n, som jeg gjerne ville ha med pÄ jakten; men jeg traff bare kona hjemme; mannen var oppe i fjellet, og drev noen unge hunner han hadde til dressur. Men han skulle komme igjen om et parr dager; og da kunne det vel henne han kom etter. SÄ bar det opp forbi Liasett, og Brynhilds-kjedn til Holmevass-bua. 

LĂžrdag (10. september),
for jeg over alle haugene og nutene Þst for Holme-vatn, for Ä lete etter ryper, og etter Brenbu-setra, hvor jeg egentlig skulle vÊre. Av ryper fant jeg ikke stort, bare to kull; men setra fant jeg da om ettermiddagen. 

Brenbu-seter, sÞndag 11. September 1898. 
I setra. Og dagen heller. Det ulmer i glÞrne borte pÄ peisen; hunnene ligger pÄ golvet, trette etter jakten, lykkelige ved Ä hvile. Jeg sitter i senga, og ser ut gjennom vinduet pÄ fjellene. Derute ligger Äs bakom Äs. Her foran mellom de lave bjerke-rabbene noen myrtjern, nÄ mÞrke og stille etter stormen, som enda gir skyene fart over Äs-ryggene. Men langt borte mellom blÄ Äser blinker et gyllent tjern nettopp under den smale glime av solnedgangen, som et dragende huldre-Þye. Det sender bud og hilsen. Det er hvile for den brennende menneske-sjel i de gylne bÞlger. Lengst ute i brynet ligger det blÄ-tindrende fjell, Halling-skarvet, med glitrende snÞ-fonner, toppen ennÄ dekket av jagende skodde. 

Der stormer sauene og geitene, hele flokken inn pĂ„ vollen. Som de hopper og spretter i kĂ„t livs-glede! Lammene springer rundt mĂždrene, som var livet bare fryd; se hvor den vesle stjerten gĂ„r i glede, hver gang de stanger innunner buken, og nĂ„r til spenene. Sau-bukken stanger i skigaren sĂ„ det smeller, og farer etter sauene. NĂ„ kommer budeia med kolle for Ă„ melke geitene, som rolig venter pĂ„ Ă„ bli tatt. Borte unner bjerke-lia i kanten av myrdraget kommer ku-bĂžlingen, en hĂžrer bjellene og rautingen langt borte. Men hĂžst-kvellen blir mĂžrkere, tjernene der nede enda svartere og dypere. HĂžyt over jager dystre skyer. — mennesket som finner seg selv. Og mitt imellom igjen i alt og i intet, er hverken drĂžmmende tjern eller jagende sky, mer meningslĂžst enn det alt. Det mĂžrkner fort, enkelte regn-drĂ„per begynner Ă„ falle pĂ„ ruta, snart kommer natten, og hyller fjell- vidda, de mĂžrke tjern og huldre-Ăžyet langt der ute. 

Mandag kvell, 12. septenber. 
Igjen sitter jeg her ved vinduet mot kvellen, igjen ligger hunnene der pĂ„ golvet trette etter jakten, og igjen denne vidunderlige fĂžlelsen i musklene, nĂ„r en strekker lemmene etter en slitsom dag. Det er dyrets velvĂŠre, det myke legemes lykke ved fĂžlelsen av at der enda er spenstighet, — den evige drĂžm om ung-dom — Det er likevel glede i villmanns-livet, det er natur-mennesket i oss, som kommer sitt utspring nĂŠrmere Mens jeg sitter, glir bilde etter bilde forbi fra disse viddene Jeg ser fjellene vesterpĂ„ i regn-skodde om hĂžsten ... 

Det mĂžrkner mot kvellen; etter rein-flokken bĂŠrer det langt innetter — skodda tettere og tettere, en vilrer seg bort ... Reinen blir gravd ned i ura, og sĂ„ i mĂžrke mot fe-legret, over den ene elv etter den andre i is-vann til opp pĂ„ livet. — Endelig fremme. Med krampe i de stive ben, sĂ„ det er vanskelig Ă„ komme opp bakken fra den siste elva. Hytta er ikke rar, det drypper gjennom taket, ute Ăžser det ned, og vĂ„t er jeg til skinnet. OgsĂ„ veden vĂ„t —  Endelig luer varmen — alle klĂŠr av pĂ„ tĂžrk, mens jeg sitter naken i peisen, og steker reinkjĂžttet pĂ„ spidd. Spiser det halvrĂ„tt, mens blodvannet renner av det . . SĂ„ til Ă„ varme steiner, og bĂŠre bort i senga hvor graset er sĂžkkvĂ„tt av dryppene fra taket. Det gir et varmt, om ikke jevnt unnerlag, men kroppen mĂ„ buktes i S-form for Ă„ gĂ„ klar av dryppene. 

Neste dag,
ut etter reinen igjen ... SÄ ligger fjell-vidda snÞdekt og blinkende i sol-skinnet, topp bak topp som en leir av hvite telt mot himmel-rannen, blekgrÞnn og klar; pÄ skiene stryker det lett som vinnen innover .... SÄ ligger den der i vinter-natten, unner stjerne-hvelvet. En mann og en hunn leter etter en hytte, som er fÞket bort i snÞen ... Og jeg ser fjell-vidda i snÞ-storm, da alt er rykende karnp, ingen vei Ä Þyne. Vinn-kastene faller over en, sÄ en drives tilbake pÄ skiene, men fram mÄ det til det blir le Ä finne. Alt er det det samme frie, enkle liv, i ren luft, som gir det opprinnelige i oss sin rett igjen. 

Onsdag kvell, 14. september. 
Det er svĂŠrt sĂ„ lite ryper det er. I gĂ„r hadde jeg en lang dag innover det fineste rype-lennet, men alt jeg fikk var fem ryper, og stort mer sĂ„ jeg ikke heller. Langt inne i fjellet, pĂ„ andre siden Holmevatnet, traff jeg Haraldset'n, som var pĂ„ vei hit: en tett- bygd kar, helst unner middels hĂžyde, hodet sitter godt pĂ„ de sterke skuldrene — et kraftig ansikt med fullskjegg, noe lurvet i hĂ„ret unner filthatten. Dreven i alskens jakt og fangst, stĂžtt pĂ„ ferde i skog og fjell, sommer som vinter, en av disse farende sjeler, for hvem livet i dalen er for trangt og for smĂ„tt. Det fins fler av dem rundt i norske bygder — de former livet som de selv vil, de karene, ikke som andre vil; — det kunne vi vel alle, kan henne, men vi gjĂžr det ikke. Han hadde med seg et spile-verk av en ung engelsk en fin, vakker setter som han hadde i dressur, men sĂ„ mager at en kunne vĂŠre redd for at ribbenene skulle gnage seg ut gjennom skinnet. Den var sĂ„ vond pĂ„ maten at det var mest urĂ„d Ă„ fĂ„'n til Ă„ ete. Vi kalte den siden for beinmann. 

I dag morges var det sÞrlig vinn med regn, trist og tungt, vÄt skodde hengende over alle nuter. SÄ slo det om til kall nordvest, og det tok i kvassere og kvassere, ble til ulende storm, og himlen klarnet av kall og blÄ. Hele dagen fÄr vi i fjellet uten Ä finne fugl, bare enkelte stegger. FÞrst da vi kom opp pÄ hÞyeste nutene, fant vi noen smÄflokker. Men det var slik vinn at bikkjer og folk fÞk pÄ kant bortetter, og Haraldset'n blÄste mest i koll, da han skulle brÄsnu for Ä skyte pÄ en rype. Vesle Jompa gjorde hel kollbÞtte, da den skulle hoppe fram i viern; og det sÄ ut som den stakkars beinmannen kunne blÄse tvers av. Rypene trykket dÄrlig, og dro for vinnen Þstover fjellene sÄ langt vi kunne se. Haraldset'n mente det bar like inn i Sverige. Det ble ikke mange livene vi fikk. En hare sÄ vi ogsÄ i vinnen pÄ hÞyeste nuten; men den fÞk av sted som en ull-dott. 

Jeg mÄ beundre denne Haraldset'n; aldri var jeg i lag med en bonne-jeger som hadde sÄ mye tak pÄ Ä dressere en fuglehunn, og som var sÄpass flukt-skytter. Dugelig kar i fjellet, nÄr det gjalt Ä finne rypene, og seigere til Ä gÄ enn de fleste, det merket jeg i dag. Men sannelig er han god her inne i seterbua og; det stÄr friskt vÊr av ham, og han setter liv. Uten enne er alt det han kan fortelle om hva han har sett og prÞvd i skog og fjell, mest pÄ jakt; og han har ikke vont for ordene. Skogs-fugl skjÞt han bÄde pÄ spill om vÄren, og pÄ lokk om hÞsten, og nÄ de siste Ärene med stÄende hunn. Rypene skjÞt han for hunn om hÞsten, og fanget i snare om vinteren. Hare-jakt hadde han drevet mye, og gode hunner hadde han hatt, men enda ivrigere var han pÄ reven. 

«E Ă„ bakarn,» fortalte han; «ja han Johannes baker n'i Nes, du veit, me drivo nĂžkk mikji ette rĂžve, me, Ă„ jaggu ha e fĂ„tt mang ein munter rĂžvslos i mi ti. Men her eit Ă„rĂŠ voro e Ă„ bakarn samen uppi Ă„se ovafĂžr DĂžkkji, me hadde to steitande go'e bikkju den ti'e. «Jaha, der vart dĂŠ los mĂŠ dĂŠ sama me sleffte — upette Ă„se Ă„ inette fjellĂŠ bar dĂŠ i eit brennande jag, Ă„ so attende ette ein lang tur. Me skiftebitte gjerne bikkju mitt i losen. NĂ„r den fisste bikkja hadde jagi se Ă„ rĂžven trĂžytt, so sleffte me pĂ„ den freske. Men dĂ„ vart dĂŠ ille fĂžr o Mekkel; Ă„ so smatt'n in Ăžvst i ul'n, dĂ„ greidde'n dĂŠ 'kji lenger. Men bikkja halsa fĂžr berg so dĂŠ ljoma, og snart voro me ette der me mĂŠ. Jaha, der stondo me Ă„ akkederte. «Me hadde kobla bikkjudn, Ă„ lagt ifrĂ„ us bĂžrsudn. E skulle krabbe in i ule Ă„ sjĂ„ koss dĂŠ sĂ„g ut, Ă„ e stakk inni'o mĂŠ ein kjepp, Ă„ dĂŠmĂŠ so nĂ„dde e burti noko blautt — i dĂŠ sama smatt rĂžven ut gjenom eit hĂžl i andre enden pĂ„ ul'n — eit hĂžpp over ein diger stein, og burte va'n. E up, fata den nemmaste bĂžrsa, dĂŠ va endĂ„ hagla Ă„t bakare, Ă„ mĂŠ den skaut e bom, fĂžr e va 'kji vand ve'o, ser du. «Bakarn vart so fĂžrfjamsa, han, at'n sleffte kobla, Ă„ bikkjudn sette a'gĂ„le utover, mĂŠ bĂžndo slengjande ette se. Men dĂŠ vart los, gut, dei voro hale te Ă„ jaga dei bikkjudn, Ă„ steitande go'e voro dei. «OvafĂžr kvednahusĂŠ ĂŠ dĂŠ eit hĂžl i bergĂŠ; beint dit bar dĂŠ, Ă„ der smatt rĂžven innatt. DĂŠ vart eit lurveleven pĂ„ bikkjudn, te me kornmo ette Ă„ fongo kobla dei. «Men dĂŠ ĂŠ langt in dĂŠ hĂžlĂŠ, so dĂŠ va inkji so lett Ă„ nĂ„ like inn te rĂžve, Ă„ me hadde 'kji noko Ă„ ta'n mĂŠ. E spikka me tĂ„ ein lang kjepp te Ă„ stikke mĂŠ; men bakarn drog ne te bygd'n, han, ette bĂŠ're greiu. «MĂŠa dreiv no e Ă„ stakk Ă„ stakk, te e kjende noko blautt, Ă„ e skjĂžnte e va burti rĂžve. E lirka Ă„ lirka so lengji, te e fekk tulla kjeppen fast i hĂ„ra, Ă„ fekk drigji'n so langt ut at e nĂ„dde i bakfĂžtadn. Men dĂŠmĂŠ hĂžgde'n te over fingadn mine, Ă„ vart hangande fast, Ă„ e rikte hĂžnde te me so fort, at e slengde rĂžven over me, Ă„ over bikkjudn som stondo kobla, Ă„ langt ne i skogen. Men bikkjudn sette i eit ilskrik, Ă„ rikte te so dei kommo laus, Ă„ utover bar dĂŠ i eit einaste gaul beint neover mot skule-stugunn. «E fekk fatt i bĂžrsa Ă„ drog ette. Mitt i svingji i bakka mĂžtte e bakarn, og flaug'n mest overende. «Koss fa'n ĂŠ dĂŠ du flig te dĂ„?» sa'n. «Koss e flig te?» sa e. «Heire du 'kji losen dĂ„, gut?» Og dĂŠmĂŠ bar dĂŠ utover mĂŠ us bĂ„e. «Men ve skula skulja du set pĂ„ syn: der gikk losen runt og runt husĂŠ, den vesel rĂžven runt hjĂžrnudn inst, bikkjudn slengde'n uta-om, skule-meister Ă„ onga föro runt frĂ„ glas te glas inne i skule-stugunn og glante. DĂŠ vart nĂžkk ein urole skule-time. Men dĂ„ e skaut rĂžven, hade den eine bikkja snutt se og ville ta'n andre vegen.» 

MÄr og oter hadde han ogsÄ drevet mye etter. 

«Men otern ĂŠ ein lur maler, dĂŠ, som inkji ĂŠ go' koma in-Ă„t,» sa han. «Du kan ha alder so go' greie pĂ„ kor han har hiĂŠ sit, men endĂ„ ĂŠ dĂŠ eit hĂ„nd om du kan ta'n. Han veit so vel nĂ„r du hĂ©lt de i nerheite, og dĂ„ kjem'n alder dit. «Ingangen te hiĂŠ sit i ul'n har'n unde vatnĂŠ i ein pĂžl i elvenn, han dukka nĂ„r'n ska dit; Ă„ nĂ„r'n kjem derifrĂ„, ser'n se vel fĂžr, den kar'n. Fisst ĂŠ dĂŠ berrĂŠ nasatippen som kjem up over vatnĂŠ, Ă„ so lite tĂ„ augo, mĂŠa'n svern over pĂžl'n, Ă„ so kjem'n so stilt i land at du heire kji'n plaska eingĂžng. «Mang ei mĂ„neljĂžs nott ha e liggji nemĂŠ elvenn om vinteren og venta pĂ„ at'n skulle koma up or hĂžlĂŠ i ise, men dĂŠ ĂŠ eit kaldvĂžle arbei'. «so sidde e me ein pĂžse tĂ„ skinn, lik dei e hadde heirt dei bruke nol i ise, og denne pĂžsen prĂžvde e fisst heime pĂ„ gĂžlvĂŠ. Jaha det gikk Ă„ koma n'i, endĂ„ e sintest dĂŠ trĂžngt nĂžkk, og gĂždt og varmt va dĂŠ inni der; men so skulle e ut att, Ă„ dĂŠ vart verre, dĂŠ. Alt dĂŠ e basa, so berre rulla e som ein reivaongji burtover gĂžlvĂŠ, gut; kjeringji ho lo so ho fekk kul pĂ„ riggji, og e banna. so mĂ„tte ho hjĂžlpe me mĂŠ Ă„ flĂ„ pĂžsen tĂ„ me. «E fekk gjort'n vi'are, Ă„ drog so i veg mĂŠ'o. DĂŠ va ei knakande kald nött; men pĂžsen va varm den, gut, e sintest dĂŠ va rettig ei grepa upfining, mĂŠa e lĂ„g der i mĂ„neskinet og dubba, og venta pĂ„ oter'n som alder kom, og tevĂŠ mest fraus i hĂŠlse pĂ„ me. «Skodne hadde e lagt framve me pĂ„ bakkjin — men dĂ„ e skulle te Ă„ ha dei pĂ„ me att, voro dei tĂŠla og hale som bĂžrk, og alt dĂŠ e braut og Enda, so va e 'kji go te Ă„ fĂ„ dei pĂ„ me. DĂŠ va 'kji anna Ă„ gjera, e mĂ„tte dra heim i hosuleisto; men dĂ„ kjeringji Ăžffna dĂžre, Ă„ sĂ„g e sto der i berre hoso, mĂŠ pĂžsa i den eine neven, og skodne i andre, dĂ„ vart ho arg og sa: «Koss ĂŠ dĂŠ du stĂ„r te, da,» sa ho. 

SÄ talte vi ogsÄ om vinter og ski-lÞping. 

«Ja her ein vintern,» sa Haraldset'n, «hadde student H. Ä e us ein modig skitur. DÊ va gut som kunna stÄ pÄ skiu, dÊ. Me voro uppÄ fjellÊ nolafor Rukkedale, Ä han hadde mÊ se bÄde mat Ä drikkande, Ä skrivegreiu mÊ, fÞr han skulle skrive fÞr idrÊtsbladÊ, men dÊ vart dÊ no visst inkji noko tÄ. «Jaha, so va dÊ pÄ heimvegen, me kommo ut pÄ Äsen over Nes, Ä der Ê dÊ stiggjile bratt utover, veit du. E atvar'n om at'n inkji mÄtte lata dÊ bera te fÞr fort; men han va modig han. Me hadde no hatt mÊ us ei flaske pons, Ä han hadde visst vÞrte ve dÊ meste. DÊmÊ so bar dÊ utover. «E tok dÊ no varle, e, kasta me te si'es fleire vendu Ä prÞvde stanse farten. Men dÄ e kom n'igjenom eit stikkji, vart vegen brattar og brattar, Ä farten aukte stigt. «so kom e ne te ein sving der dÊ bar te hÞgre; men der lÄg dÊ ein stor stein ende fram. MÊ o H. hadde dÊ gÞngji gale her; han hadde lete dÊ bera te som dÊ ville, Ä fikk ein svÊr fart, kan du veta; Ä han för ende mot stein, Ä so gjorde'n ei lang luftreise. «A dÄ e kom Ä skulle sjÄ me runt ette'o, so heng'n uppi ei bjÞrk, so hÞgt at dÊ va so vidt hÄrtindadn  rÞrde bakkjin. Ja, e lo gut, so e nesten 'kji kunna stÄ. Han hadde alt hengji ei stund dÄ e kom, og hadde dÊ drigt lenger, so hadde'n gÞngji te, ser du. «E mÄtte skjera'n ne att, han hadde pÄbÞndne skiu, ser du, Ä dei hadde hengt se fast uppi bjÞrkji.» 

Torsdag 15. eptetnber. 

Det er for hard vinn i fjellet i dag til Ä drive jakt, rypene trykker dÄrlig, og fyker av sted, sÄ en ikke ser dem mer. Jeg gikk en tur opp pÄ nuten her i vest for Ä rÞre bena. For et friskt vÊr! Vinnen jog i hvirvel-kast bortover vannene, sÄ det skummet hvitt, og rokket ble lÞftet ende til vÊrs som fykende snÞ. Det sopte i ring bortetter, kast etter kast i vill dans, og regnbuen stod i rokk-skyene. Oppe runt alle knausene suste og ulte det. PÄ Þverste berg-kammen, i skaret mellom nutene, med stupet pÄ begge sider, tok det i sÄ jeg mÄtte ta spenntak i mosen, og huke meg ned for ikke Ä gÄ utfor berg-veggen. Langt ute i trangdalen bort over Vatsvatn dro en hvit sky, det var vannet som ble pisket opp som stÞv. Sinnet blir sÄ underlig lett i slikt vÊr; det er som det kvesser viljen ... 

Det er friskt Ä bade seg i storm. Her sitter jeg igjen med bena oppi grua, og stirrer inn i glÞrne, mens vinnstÞtene uler i peis-pipa. Ola Haraldset forteller historier der borte ved vinduet, og guttene og jentene ler. Han forteller om dansken, som her et Är lÄ borte pÄ Brynhilds-kjedn i gjest hos Rosenberg, og som han fulgte pÄ jakt. Denne dansken sÄ alltid «minst fleire hundre rjuper kor dag dei va ute.» NÄr et kull kom opp, og Haraldset'n sa det kunne vÊre sÄpass en Ätte eller ti ryper, sÄ sa dansken: «Er du gal, du gutt, der var da minst tredve eller fÞrr.» Han skaut og skaut, men fikk aldri en fjÊr til Ä falle, og hver gang sa han: «Det var da fanden til skydning.» «Men so vart hunden lei tÄ desse trafikkji, Ä ville 'kji ut meir, han vart gÄande innved fÞto vore og slengji.» Da ga Rosenberg Haraldset'n en bÞrse, for at han kunne hjelpe til Ä fÄ noen ryper til Ä dette, det ville kvikke opp hunnen igjen; men Haraldset'n fikk strengt pÄbud om Ä la dansken skyte fÞrst. Ja-ha, sÄ gikk det da gjerne slik, at dansken skaut fÞrst bom en gang, og sÄ small som oftest andre skuddet hans sammen med Haraldset'ns, og da hennte det jo, at det datt ei rype. Da sa dansken: «Det er da fanden, at jeg aldri skal treffe med det fÞrste skudd.» En dag trakk hunnen an pÄ ryper over noen rabber, og det bar av sted noe langt. «Men koss har detta se?» sa Haraldset'n, «e trur nesten dÊ Ê bjÞdn, e.» «Skal vi gÄ hjem?» sa dansken. 

Her for noen Är siden var Haraldset'n med en tysker S. pÄ bjÞrne-jakt, og om ham var det mange historier. Det var over i FjÞlabu-lia, og der gikk de i flere uker og lette etter bjÞrn. 

«Bikkju ville'n 'kji bruke pĂ„ bjĂždn; dei berre skrĂŠmde'n, dei,» sa han. «Men vi skal fĂ„ pjĂžrnen til at komme til oss, Ole,» sa'n; Ă„ so kjĂžffte'n ein gamal bukk. Den skar'n eit snitt i strupen pĂ„, Ă„ fleire snitt i magjin, so invĂžldudn volto ut. so sette 'n eit reip om hĂŠlsen pĂ„'n; Ă„ den bukken mĂ„tte e gĂ„ og dra pĂ„, att og fram i skogji heile dagen, fĂžr dĂ„ skulle bjĂždn koma, meinte'n. Ja, e drog pĂ„ bukken, gut, dag ette dag, te dĂŠ 'kji var stort att tĂ„'o. Men han va no galen tiskeren, dĂ„! «PĂ„ riggji hadde e eit heilt klĂžvlass tĂ„ alle slag som me mĂ„tte ta mĂŠ us i skogen kor dag, endĂ„ me inkji kommo stort lenger enn utafĂžr vĂžllen, men me mĂ„tte 'kji leggji noko att, sa'n. so mikji kjĂžkentei Ă„ blektei som te eit heilt hotel, gritu Ă„ kjela, Ă„ skjeii, Ă„ kĂžppa, Ă„ steikjipannu, Ă„ gafla, Ă„ kniva, Ă„ talika, Ă„ alt so skulle dĂŠ vara mĂŠ kor dag. «Ja, jamvelt sag hadde'n mĂŠ se, Ă„ Ăžks, Ă„ hamar, Ă„ tĂžng, Ă„ store sekstom-spikera, gut! Men dĂ„ e skulle te Ă„ leggji n'i den spikeren, dĂ„ spurde e ko 'n ville mĂŠ den. Jau, den skulle me ha, om me skulle koma te Ă„ biggji hitte. Å so seng, gut, ei heil feltseng, mĂ„tte e bera, fĂžr han kunna 'kji la noko vara att i bua. «E hadde fĂ„tt lĂ„nt ein rjupesekk, stĂžrre enn denna som stĂ„r der; men den rimte ingenting, e mĂ„tte endĂ„ ha ein stor tunnesekk uppĂ„ meisen. 

«DĂŠ va eit heilt klĂžvlass e kom ruggande mĂŠ, og so drog e denna bukken ette i eit langt reip, mĂŠa blekteiĂŠ skrangla inni pĂžsa bakpĂ„ riggji. DĂŠ va som ei bjĂžllekjir, dei kunna heire us lang veg. MĂŠa gikk han og bles pĂ„ ei pipe, og remja som ein gjeite-kjilling. DĂŠ skulle lĂžkke bjĂždn, meinte'n. «Imot kvelde la me bukken pĂ„ markji, Ă„ sette us so burtunde ei grĂžn te Ă„ vente pĂ„ at' bjĂ„dn skulle koma. Å der sat me te dĂŠ vart stommende mĂžrt.  «Stundo fant'n pĂ„ at'n skulle stĂ„' pĂ„ post, Ă„ e skulle gĂ„ langt burt i skogen Ă„ jaga bjĂždn te'n. Ja e gikk Ă„ slo 'i grĂžnleggjidn mĂŠ ein kjepp, og roffte «bþ—bÞ» som ein ukse. Men nĂ„r e so bora pĂ„ fĂžr hĂžgt, so vart'n ill Ă„ skreik: «Du er rent gal du Ole; du mĂ„ ikke skremme pjĂžrn for meget.» «NĂ„r me gango, so skulle han finne vegen attende te stĂžlen ette eit kompas 'n hadde. Å koss me hadde gĂžngji om dagen, so skulle'n alti' ha stĂžlen i den retningen som nĂ„le hadde peika om firimeddagen, da me gango ut. Men du kann veta koss dĂŠ peika. Å nĂ„r me so hadde gĂžngji og vildra ette dissa kompase hass, Ă„ dĂŠ vart mĂžrt, so vart e lei, e. E fant ein ukse uppi lia, Ă„ den jaga e firi us, Ă„ kom beint fram te stĂžlen. DĂŠ va beste kompasĂŠ, dĂŠ. 

«Kor kveld so sĂ„'n: «I morgen mĂ„ vi tidlig opp for at finne pjĂžrn, Ole.» «Ja om mĂžrgon kommo me up so ve ni-ti-ti'e, Ă„ fĂžr me fekk rigga us te, hadde klukka minst vĂžrte tĂžlv. NĂ„r ho so vart eitt, skulle me ha meddag — dĂŠ lva dĂŠ sama kor me voro — og dĂ„ voro me som Ăžftast inkji langt utafĂžr vĂžllen. — so va dĂŠ te Ă„ pakke inn att, og fĂ„ klĂžvlassĂŠ pĂ„ riggen, dĂ„ va dĂŠ langt ut pĂ„ etterneddagen. «Han va no galen, ser du. 

«Men ein gĂžng fongo me virkele sjĂ„ bjĂždn lell. DĂŠ va uppi skogkante. Han kom fisst, Ă„ e kom ruggande ette mĂŠ klĂžvlassĂŠ Ă„ bukken. so fekk e auga pĂ„ bjĂždn eit stikkji unda. Tiskeren masserte pĂ„ burtette snaufjellĂŠ, so bjĂždn snart ville ha set'n. «E sprang fram Ă„ tok i 'n Ă„ sa: «Der ĂŠ bjĂždn.» «Ja er det no rart da,» sa'n, «er det kanskje ikke pjĂžrn vi gĂ„r og leder etter? Du er rent for hissig, du Ole,» sa 'n. «so studerte e pĂ„ koss me best skulle stille inn pĂ„ 'n. «Nei du er rent gal, du Ole, du forstĂ„r ingenting heller du. Jeg skal fĂ„ ham til at gĂ„ nĂŠrmere,» sa'n. «DĂŠmĂŠ so la me us ne bakom ei rotvelte, Ă„ han drog fram pipa si Ă„ brĂŠkte, so dĂŠ let 'kji so ulikt ein gjeite-kjilling. — Der logo me; bjĂždn kom ruslande, Ă„ stelte se up pĂ„ nĂžkle steina Ă„ vĂŠra mot us. «No fĂ„r du skĂžte,» sa e te tiskeren. «Du er rent gal du, jeg skal fĂ„ ham nĂŠrmere.» Å so brĂŠkte'n pĂ„ att. Ja, bjĂždn kom nemmare, han. Men framom us, pĂ„ 30 alnis hĂžld, va dĂŠ ein dalsĂžkk, Ă„ der va dĂŠ fot tĂ„ us, so bjĂždn vart stĂžkt, Ă„ ville te Ă„ reise. DĂ„ sintest e dĂŠ vart fĂžr gale, e tok dĂžbbeltlĂžpĂŠ mĂŠ rundkulĂŠ, som e mĂ„tte bera Ă„ leggji ve sia hass, nĂ„r'n skulle skĂžte. Men han tok over bĂžrsa, Ă„ klemde'o neĂ„t bakkjin, Ă„ sa: «Jeg skal nok fĂ„ ham tilbage,» Ă„ dĂŠmĂŠ tok'n te Ă„ brĂŠkji att. «Der lĂ„g'n Ă„ brĂŠkte heile kvellen utover, te dĂŠ va mĂžrt, Ă„ der hadde 'n vel vĂžrte liggjande heile nötte mĂŠ, hadde dĂŠ 'kji vĂžre fĂžr me, som ville neatt te hus fĂžr nötte. 

«Ein kveld som me logo i ei Ă„rehitte burtunde FjĂžlabu-nute, dĂ„ trudde e tiskeren nesten skulja vĂžrte eilagt fĂžr me. Han lĂ„g i sengenn som sto ve veggen der; e la ei tirirot pĂ„ vermen so dĂŠ skulle brenne, mĂŠa e va uppi bua Ă„ henta lite mjĂžlk. «Men dĂŠ tok nĂžkk lite ti' mĂŠ me, ser du; stĂžlen lĂ„g noko unda, Ă„ so va inkji jentudn nettup heime, Ă„ e mĂ„tte vente. «DĂ„ e kom attende, so heirde e langt uppi bakkjin dĂŠ let Ă„ gret, Ă„ e sprang neette. «DĂ„ sat'n inni inste rommĂŠ Ă„ skreik pĂ„ me at 'n brann up. DĂŠ hadde tikji lite verme i tirirote, mĂŠa e va burte, Ă„ i noko anna VĂ© som lĂ„g pĂ„ Ă„rĂ„. so hadde'n vĂžrte rĂŠdd dĂ„, ser du, Ă„ der sat'n og belja dĂ„ e kom. «Jo du er go du,» sa 'n, «du vil brenne meg opp du, mens du IĂžber etter pigerne. Vi er etter pjĂžrn nĂ„ Ole, og skal ikke IĂžbe etter pigerne. FĂ„ ud varmen, og sĂ„ kan du sannelig til straff fĂ„ legge deg uden aftensmad.» «Han va reint vill. Ja, e fekk kasta ut tirirote dĂ„, ser du, Ă„ fekk lagt me. — Men ein skulle 'kji fĂ„ ro da helde, fĂžr e hadde inkji liggi lengje, fĂžr 'n skreik att: «Du mĂ„ slokke den varmen, jeg fĂ„r jo ikke sove sĂ„ lenge det lyser.» «DĂŠ glitra og brann lite pĂ„ Ă„ra endĂ„, ser du. Ja, e tok ei bitte vatn, e, Ă„ slo pĂ„ vermen; men steinadn voro heite, ser du, Ă„ dĂŠ spruta up, so vermen fauk te alle kanta. DĂ„ skvatt'n up i sengenn, Ă„ snudde se runt i dĂŠ sama, so Ăžska datt like i augudn pĂ„ 'n. Men dĂ„ vart dĂŠ vel eit lurveleven; han tok te a grĂ„te dĂ„, gut: «Å herregud, nĂ„ har han Ăždelagt mine Ăžyne 1» «E mĂ„tte burt i apotekĂŠ hass, Ă„ finne greiu te Ă„ smĂžrja augudn hass mĂŠ. DĂ„ klaga 'n Ă„ bar se: «Du gjĂžr nĂ„ allting forkjert, du Ole.» «Men du hadde no vel vĂžre lengji burte mĂŠ, dĂ„, du va no visst gĂždt kjend der pĂ„ stĂžlen, du HaraldsĂŠt'n,» innvente en av jentene og lo. 

«Ja, du veit dĂŠ tok no alti' lite ti', fĂžr jentudn voro inkji nettup heime dĂ„ e kom, Ă„ so hadde e mĂŠ me ein tĂžffel fĂžr tiskeren som e skulle fĂ„ bĂžtt.» «Å, du fridde no vel lite te jento mĂŠ!» «NĂŠggu fridde e 'kji lell. Men du veit e kjende dei, Ă„ so va no tiskeren ill fĂžr di at dei inkji ville veta noko tĂ„ hono. 

«Ein mÞrgo dÄ me gango ut, va e inom i bua, og so heirde'n nÞkk e fjasa lite mÊ jento. so sa'n dÄ me gango : «Er de vakre de piger, du Ole?» A ja, meinte e. «Jeg tror jeg vil gjÞre dem en pesÞk,» sa'n, Ä dÄ me kommo heim om kvellen, so sa'n: «Ja i aften sÄ bestiller jeg melken, Ole.» «Ja, han fekk spannÊ Ä drog upover; men dÊ va 'kji lengji fÞr 'n kom att, fÞruta mjÞlk Ä uta spann. Han sa inkji stort, sette se inÄt Ära, Ä glante in i vermen. Om ei stund so sa 'n: «De piger var forbandet dydige.» «Dei hadde kasta'n ut, ser du, Ä so mÄtte e hente mjÞlkji. 

«Hadde 'n nokon gÞng skÞte nokon bjÞdn, denna tiskeren dÄ?» spurte en av guttene. «Ja, e spurde'n ein gÞng om dÊ, e,» sa Haraldset. «Jau, han hadde skÞte to ne-mÊ Avestrud, men som 'n inkji fekk. E spurde'n koss dÊ kunna ha se. «Jo» sa 'n, «jeg kom opp for en bakke, og der fikk jeg se to pjÞrne som jeg straks skjÞt: bum! bum «DÊ va dÄ leitt at dÊ va bom dÄ,» sa e. «Nei ikke sÄ at forstÄ,» sa 'n, «det bare lÞd sÄledes. Begge pjÞrne falt, men siden sÄ IÞb de.» 

LÞrdag 17. september. 
En vidunderlig dag. Ikke en sky pĂ„ den blĂ„ himlen. Fjell-vidda brer seg i sin brungule hĂžst-drakt til alle sider. Folk og fe er reist hjem fra setrene her omkring. Haraldset'n mĂ„tte ogsĂ„ hjem med beinmann sin, han kunne ikke fĂ„ den til Ă„ ete. Alene i den ensomme skjĂžnnhet. Bare hunnen, som driver og leter ned igjennom vier-kjerrene der foran, og gutten, som ligger i haugen her ved siden av, han sover visst snart i solen. De blĂ„ vann og tjern sprett overalt mellom de brune haugene, enda blĂ„ere mot det brun-gule. Ăžyet fĂžlger det fargerike teppet utetter og utetter, det hvelver seg som bĂžlger pĂ„ havet, rygg bak rygg. Mellom ryggene lange sprekker, som en ser skjĂŠrer dypt, det stiger som eim opp fra dem, — der nede bor menneskene. Men blĂ„ere og blĂ„ere blir Ă„sene utover, og ytterst ute snĂžfjellene, djerve og friskt lysende i solskinnet. Ăžyet stryker fritt til alle kanter, — ingenting som stenger. Langt borte i sĂžr Gausta hĂžy og ensom. 

Det der i nordĂžst mĂ„ vĂŠre Rondane, blĂ„ og disige, og lenger nord, er det kanskje SnĂžhetta? SĂ„ hele Jotunheimen vill og mektig, med Nautgardstinn pĂ„ vakt ytterst mot Ăžst, sĂ„ KalvĂ„hĂžgda og Torfinns-tinnene med fonner og breer. Lenger fram strekker Hemsedals-fjellene seg helt vestover mot Voss. SĂ„ Skarvet, bred og sikker, det er som intet kunne rokke dets ro, trygt bĂŠrer det fonnene pĂ„ sin rygg. Men lengst i vest ligger JĂžkulen med sin svĂŠre bre, som et eneste uplettet laken har den skjult alt mĂžrkt unner seg. Hvit og skinnende — det er som en hilsen fra snĂžlannene der nordpĂ„. Hvor den er fin nĂ„ i solglitret! SĂ„ den gjĂžr godt slik en dag i fjellet; friske inntrykk stryker gjennom sinnet, og soper alt det stengte ut, gjĂžr deg fri. Der stĂ„r hunnen! Snart flakser hvite rype-vinger bortover det brune teppet. 

Kvelden. PĂ„ setra igjen. Kuene er ikke kommet hjem ennĂ„. Fire hester og et fĂžll gĂ„r og beiter pĂ„ vollen, noen geiter klyver i fjellhammeren over setra, og sliter i grastustene oppetter berg-veggen; det klikker litt i en bjelle; av og til breker et spett geite-mĂ„l. NĂ„ gĂ„r nettopp solen ned mellom gylne skyer bakenom JĂžkulen. Det gyller bortetter de hĂžyeste Ă„s-toppene. Åsen her like over tjernet glĂžder som rĂždt gull. Hvor gult bjerke-lĂžvet alt er blitt; det er hĂžsten som holder inntog, langsomt og sikkert. MĂžrke ligger myrene og tjernene i kvellskyggen. MĂžrke krummer Ă„s-rygg bak Ă„s-rygg seg utover mot solnedgangen. Men opp av dalene imellom stiger eimen fra enneskelivet, lys og disig, og lys og blĂ„ ligger Skarvet og JĂžkulen der bakom hvor solen gĂ„r ned. Det er et stykke Norge, det er det Iand som er ens eget, og som er som intet a'ent. Der kommer geitene varsomt langs vollen; en grĂ„ breker spĂžrrende. De glor og undrer seg. Der setter den ene snuten mitt oppi boka mi, og kliner blekket utover, stryker seg sĂ„ fornĂžyd opp mot kneet mitt. Nei, vekk litt! Der er jamen selve bjelle-geiten ogsĂ„. Vinnen blafrer i bladet jeg skriver pĂ„, og den skvetter forskremt unna. Kommer sĂ„ igjen, snuser og vil klappes Nei nĂ„ roper budeia at Ăžrreten er kokt. 

SÞndag 18. september. 
Det trekker opp fra sĂžr med mĂžrke truende skybanker, skodda driver innover Ă„sene her sĂžnnafor, snart har vi regn-vĂŠret. Jeg er blitt fortrolig med denne naturen nĂ„, kjenner den i solskinn og i tykke. Det er jordens ansikt vi bor pĂ„, vi mennesker dette er pannen, furet av tidene. NĂ„ trakker den hetta over; unner ruger Ă„r-millionenes minner, som vi bare aner. Og det dype tjernet ser pĂ„ deg som et mĂžrkt Ăžye; du tror det er sĂ„ mye det har Ă„ si, men du skjĂžnner det ikke — kanskje er det ikke for deg? eller kanskje — er det intet i dypet av det mĂžrke Ăžye? 

Mandag 19. september. 
Hjemover. Langt borte drar en bĂžling ogsĂ„ av fjellet, en siste etterligger fra en seter ensteds over i Tunhovd. HĂžr jentene lokker og hauker for Ă„ holde bĂžlingen sammen. Det bĂŠrer tilbake til dalen; fjellet ligger ensomt igjen, og strĂžr sitt rĂždmende hĂžst-gull for de drivende skyer — og huldre-tjernene speiler himlen i sine blĂ„ drĂžmmer. 

 

Fridtjof Nansen 1898